Ut på tur

Et ufrivillig Monsen eksperiment på Besseggen

Besseggen
Written by Anya

Min søster og jeg bestemte oss, i et anfall av friluftlyst og sjelden ivrighet etter å bruke noen muskler, til å ta turen til Besseggen. Vi kjørte fra Beitostølen en tidlig morgen for å ta Gjendebåten til turens mest optimale utgangspunkt. Litt reserach gjorde det klart for oss at noen ønsker å ta turen i motsatt retning for å gå ned selve eggen men da skal du være rimelig kurert for høydeskrekk. Det gjelder ikke oss.

Vi gjorde alt riktig: Gikk til innkjøp av fjellsko samt vind og vanntett bukse og jakke. Ingen har noensinne tatt den turen i kjole og stilletthæler, jeg ville heller ikke være den første. Vi sjekket og kryssjekket værmeldingen og følte oss rimelig trygge da både Storm og Yr var enige om at det skulle bli lettskyet med liten bris.

Båtturen var riktig så hyggelig, vi gjorde et betraktelig innhugg i kaffetermosen og følte på den økende nasjonalromantiske følelsen som ikke er til å unngå i Jotunheimens praktfulle omgivelser. Været virket lovende og alt lå til rette for en fantastisk dag.

Den første strekningen er ganske fysisk krevende med rimelig bratt stigning den første timen, i alle fall for oss som stort sett ikke bestiger noe som er høyere enn en barkrakk. Når det flater litt ut er turen en ren nytelse for sjelen. Stien er godt markert med Turistforeningens røde T’er ved ca hver 4 meter så i utgangspunktet skal det være vanskelig å gå seg vill, selv for de som ikke har pakket kart og kompass, slike som oss.

Den første utfordringen kom allerede før lunsj. Stien gikk  brått litt på siden av fjellet og det var umulig å ikke se ned. Ca 800 meter rett ned! Om noen skulle være i tvil over hvordan ekte høydeskrekk ser ut så ta en kikk på bildet til under. Undertegnede klamret seg fast til mosen for sitt bare liv. Jeg frøs fullstendig, ville ikke fortsette og kunne ikke gå tilbake. Hadde noen gitt meg en pistol på det tidspuktet hadde jeg vært dem evig takknemlig.

At mitt reisefølge ikke kunne slutte å le hjalp ikke mye på min skrekk men jeg klarte etter noe tid med vill angst akselerasjon å krabbe til sikkerhet.

Rett før selve eggen kommer du til et platå som er et meget naturlig sted for lunsj og forfriskninger. Utsikten er mildt sagt eventyrlig. På hver sin sine av fjellet ligger Gjende og Bessvatnet. Noe av det karakteristiske ved utsikten er at Gjende ligger nesten 400 meter lavere enn Bessvatnet, og mens Bessvatnet har en blåfarge som de fleste andre innsjøer, har Gjende en tydelig grønnfarge. Grønnfargen skyldes brevann som skyller leire ned i vannet.

Fra platået har du også en god oversikt over selve eggen som er neste etappe. Da vi satt der kom angsten krypende tilbake igjen. Desverre var eggen den dagen svøpt inn i en mørkegrå sky som så temmelig hissig ut. Vi vurderte og snu men jeg turte ikke gå tilbake til plassen som hadde skremt vannet av meg en time tidligere så vi bestemte oss for å fortsette.

Å klatre selve eggen er virkelig gøy. Du får et veldig intimt forhold til stein og får brukt alt du har av muskler på å manøvrere deg oppover. Du fokuserer hele tiden på steinformasjonene og på stien videre, så høyeskrekken min var ikke et problem, utrolig nok.

Da vi kom på toppen skulle vi bli belønnet av en utsikt som vil tatt pusten fra de fleste. Men ikke i vårt tilfelle desverre. Vi hadde klatret inn i en sky og hadde en fantastisk sikt på ca 1 meter. Noe som ga et problem i forhold til navigering. Turistforeningens T’er ligger med ca 4 meters mellomrom – vi fant ikke en eneste en.

Det var ikke lett skyet og liten bris. Det var tett tåke og liten storm. Vi kunne høre andre mennesker men kunne ikke plassere hvor lydene kom fra for stormvinden ulte i ørene. Vi begynte å gå i den retningen vi trodde vi hørte folk, det var som å famle seg fram i et bekmørkt rom. På ett tidspungt ble jeg oppmerksom på en sjatteringsendring i den grå veggen foran meg. Jeg dro min søster bakover, og riktignok: vi hadde vært på god vei til å tråkke over kanten på et stup.

Vi fant ut at det var best å sette seg ned i håp om at tåka skulle lette. Det var mye vann i denne skyen vi besøkte, det tok ikke lang tid før vi kjente kulda sette ordentlig inn. Hjelper ikke med vanntette klær når luftfuktrigheten er så høy. Vannet kommer inn under klærne ganske fort.

“Kan det bli værre nå?” Spurte Connie. “Å jada”, svarte jeg. “Det kan bli mørkt.”

Etter en stund fant vi ut at vi måtte etablere en status på overlevelsesstrategi. Begge mobiltelefoner manglet dekning  og vi følte oss rimelig små der vi satt på toppen av det digre fjellet med sikt på 1 meter i diameter. Har vi vann? Et dykk i sekken etablerte at vi hadde 1,5 liter Farris. Det kan man leve ganske lenge på, så trygghetsfølelsen vokste litt. Har vi mat? Nok et dykk belønnet oss med en pose Non Stop. Man kan jo leve en stund på sjokolade så vi kjente oss enda mer betrygget. “Har vi sigaretter da?”, spør Connie. Jeg teller og rapporterer. “Syv stykker”. Connie farer opp som om noen har gitt henne et elektrisk støt. “Her kan vi aldeles ikke sitte. Syv sigaretter er ikke nok om vi skal leke Monsen!”

Så vi tok beina fatt igjen. Vi gikk sansynligvis i sirkler i en times tid men det er ikke godt å si for vi så jo ingenting. Etter en god stund hørte vi lyden av mennesker igjen. Vi klarte delvis å definere hvilken retning de kom fra, det tok oss ca 20 minutter å finne dem. Jeg kan ikke beskrive hvor lettende det var å vite at vi ikke var de eneste som var fanget i tåka. Noen umiddelbar løsning på problemet var det ei for disse hadde selvsagt også gått seg bort, men vi var ikke alene – det var det viktigste for oss akkurat da.

En time senere fant vi en rød T, tåken lettet litt og vi kunne nå skimte en 4 meter foran oss. Da var det verdens enkleste sak å komme seg ned på flatmark.

Tross denne opplevelsen vil jeg anbefale en tur over Besseggen. Men ikke gå hvis været er usikkert. Husk kart og kompass og lytt til erfarne fjellfolk, de er det mange av på Beitostølen så oppdater deg der før du drar.

Med ønsker om en riktig god tur, Anya
[mappress mapid=”39″]

About the author

Anya

Reiseglad mamma med skrivetrang, geleider en pode på tre på eventyr og utforsking. Ønsker seg fet reisekonto og retningssans - men tror på hverdags magi og at det enkle ofte er det beste.

Hva syns du?